Hvorfor det faste tannkjøttet rundt implantater og tenner er viktig

To ulike vev: fast tannkjøtt og bevegelig slimhinne

Hvis du drar underleppen forsiktig ned og ser på fortennene, ser du et blekrosa, matt og fast belte ved foten av tennene, og under det et rødere, blankt vev som beveger seg med leppen. Det øverste beltet er keratinisert vev: tannkjøtt med et slitesterkt beskyttende overflatelag, festet stramt til beinet under. Rundt tenner kalles den delen som er forankret i beinet, festet gingiva. Vevet under er den bevegelige slimhinnen som kler kinnene og leppene innvendig.

Et lignende belte kan også omgi et implantat; da kalles det keratinisert slimhinne. Etter tanntap kan beltet likevel bli smalere, eller implantatet kan komme rett ut gjennom bevegelig slimhinne. Hvor bredt beltet er, varierer fra person til person og fra ett område av munnen til et annet.

Hva som kan skje når beltet er smalt

Bevegelig slimhinne tåler dårlig friksjon; den kan gjøre vondt og blø lett når tannbørsten treffer den. Ofte pusser man da det området sjeldnere eller forsiktigere uten å merke det selv. Et fast belte antas derimot å danne en sterkere krage rundt implantatet som tåler bakterier og friksjon bedre. Ved smalt belte beskrives ofte:

• Ømhet eller svie i området når du pusser.
• Tannbørsten når dårlig frem, og plakk samler seg ved foten av implantatet eller tannen.
• Rødt tannkjøtt og blødning ved tannpuss.
• At kanten av vevet gradvis trekker seg nedover.

Hva forskningen sier

For tenner er bildet klarere. Ifølge en konsensusrapport fra American Academy of Periodontology trengs det ingen minste bredde på beltet for å hindre tap av tannens støttevev når plakkontrollen er svært god; er plakkontrollen mangelfull, regnes et belte på minst 2 mm som nødvendig.

For implantater er bildet mer sammensatt. En systematisk oversikt fant mer plakk, betennelse, tilbaketrekning av vevet og festetap rundt implantater med for lite fast tannkjøtt. En nyere oversikt fant ingen sammenheng mellom beltet og mukositt rundt implantat, der betennelsen holder seg i bløtvevet; men manglende belte eller et belte smalere enn 2 mm hang sammen med hyppigere periimplantitt, som gir beintap. Den samme oversikten nevner at 2 mm-grensen er kritisert for å være vilkårlig. Tydeligst er oversiktene enige om pasientenes egen erfaring: Rundt implantater med for lite fast tannkjøtt rapporteres smerte og ubehag ved tannpuss gjennomgående.

Daglig stell med smalt belte

Ikke alle med smalt belte trenger transplantat. Er området fritt for betennelse, gjør tannpussen ikke vondt og holder kanten av vevet seg i ro fra kontroll til kontroll, er det ofte nok å tilpasse stellet:

• Bruk en myk tannbørste og rengjør området med små bevegelser uten å presse.
• Rengjør sidene av implantatet eller tannen med mellomromsbørste; la tannlegen velge riktig størrelse.
• Gjør et område vondt når du pusser, ikke hopp over det, men rengjør det forsiktig og si fra på kontrollen.
• Møt opp til implantatkontroller og profesjonell rens.

Når et tannkjøttransplantat vurderes

Ved et transplantat flyttes vev fra et annet sted i munnen for å gjøre beltet av fast tannkjøtt bredere. Det vurderes som regel når tannpussen gjør så vondt over tid at renholdet blir dårligere, når betennelse kommer tilbake til tross for grundig stell, når kanten av vevet trekker seg ned fra kontroll til kontroll, eller når det ikke finnes fast tannkjøtt i det hele tatt der et implantat skal settes inn.

Sterkest dokumentert er fritt gingivatransplantat: En tynn bit tannkjøtt tas fra ganen og sys fast på det forberedte området. Ifølge systematiske oversikter gjør denne metoden og et bindevevstransplantat fra ganen beltet bredere på den mest forutsigbare måten. Kollagenmatrikser, som ikke krever vev fra ganen, brukes også: Inngrepet er kortere og gir mindre ubehag, men beltet man vinner, blir vanligvis smalere.

Tilheling etter transplantat

Stedet i ganen der vevet ble tatt, gror som et åpent sår som lukker seg av seg selv; de første dagene er det vanlig med svie og ømhet når du spiser. Tannlegen kan gi deg en tynn plate som beskytter ganen i denne perioden. Området med transplantatet kan hovne opp og blø litt; det pusses ikke før det har grodd, og til rengjøring brukes vanligvis munnskyll. Transplantatet krymper noe de første månedene og glir gradvis inn i omgivelsene, men kan forbli litt lysere enn tannkjøttet rundt. I synlige områder er det lurt å snakke om denne fargeforskjellen på forhånd.

Dette innholdet er til generell informasjon og erstatter ikke en undersøkelse.