Melketann som aldri falt ut: når det ikke kommer en permanent tann

Hvorfor en melketann blir sittende

Vanligvis løser den permanente tannen opp roten til melketannen over seg når den bryter frem, og melketannen faller ut, som regel innen 12–14-årsalderen. Er den permanente tannen ikke anlagt, eller sitter den fast i kjeven (retinert), løses ikke roten opp, og melketannen kan bli sittende. De vanligste eksemplene er melkejeksler uten premolar under og en melkehjørnetann som blir stående fordi den permanente hjørnetannen er retinert.

Når én eller flere permanente tenner mangler fra fødselen, kalles det hypodonti. Visdomstennene ikke medregnet rammer det rundt 6,4 % av verdens befolkning, og de fleste av dem mangler bare én eller to tenner. Årsaken er ofte genetisk, og hypodonti kan gå i familien.

Røntgen viser hva som ligger under

Du kan ikke se utenfra om det ligger en permanent tann under melketannen; et panoramarøntgen viser det, og også hvor lang roten til melketannen er. Er den permanente tannen retinert, betyr posisjonen, vinkelen og avstanden til naborøttene mye, og noen ganger trengs en tredimensjonal undersøkelse. Hos unge kan en retinert tann av og til hentes på plass med kirurgi og regulering; hos voksne er det mindre sannsynlig, og tannen følges opp eller fjernes. Fordi en retinert tann kan løse opp røttene til nabotennene, bør denne vurderingen ikke utsettes.

Hvor lenge en melketann varer

Det kan ikke sies sikkert på forhånd. Noen faller ut til vanlig tid, andre blir sittende langt inn i voksen alder, og en frisk melketann kan vare i 20 år eller mer. I studier som fulgte melkejeksler uten premolar under, var rundt 82–89 % fortsatt i god stand etter 5–13 år, og rotresorpsjon eller nedsynking økte stort sett lite. Endringene rapporteres å avta etter fylte 20 år. Studiene er likevel få, og kunnskapsgrunnlaget er svakt. Den vanligste grunnen til at disse tennene går tapt, er karies.

Rotresorpsjon og nedsynking

To ting følges med. Det første er rotresorpsjon, altså at roten løses opp: roten til melketannen kan bli kortere med årene, til tannen begynner å løsne. Det andre er infraokklusjon, altså at tannen står lavere enn nabotennene. En melketann vokser av og til fast i beinet (ankylose); mens nabotennene og kjevebeinet fortsetter å vokse, blir den stående der den er og ser stadig mer nedsunket ut. I lette tilfeller er forskjellen rundt 1 mm, i alvorlige synker tannen ned til tannkjøttnivå.

En nedsunket tann er ikke bare et utseendespørsmål. Tannen i motsatt kjeve kan vokse inn i luken, nabotennene kan vippe over den, og plassen til en fremtidig erstatning krymper. Beinet i området utvikler seg kanskje heller ikke fullt ut.

Beholde eller trekke

Er tannen fri for karies og fast, er mindre enn halve roten resorbert og står den ikke tydelig lavere, er det ofte fornuftig å beholde den. Så lenge den står, holder den på plassen, støtter beinet og tannkjøttet rundt og utsetter avgjørelsen om hva som skal erstatte den. Tyggeflaten på en nedsunket tann kan bygges opp med fyllingsmateriale eller en krone, noe som bidrar til å hindre at tannen i motsatt kjeve vokser inn og at nabotennene vipper.

Trekking diskuteres gjerne når tannen er tydelig nedsunket, når roten er blitt svært kort og tannen løs, ved omfattende karies eller betennelse, eller når en reguleringsplan bygger på å lukke luken. Tidspunktet velges ut fra planen, fordi beinet i området gradvis kan bli tynnere etter en trekking.

Når melketannen går tapt

Alternativene er de samme som når en permanent tann mangler: implantat, bro, noen ganger lukking av luken med regulering, eller en avtakbar protese hvis det er flere luker. Et implantat krever at veksten er avsluttet og at det finnes nok bein; der den permanente tannen aldri ble dannet, kan beinet forbli tynt, og beinoppbygging kan bli nødvendig. Ved én enkelt luke krever en klebebro svært lite sliping av nabotennene og hindrer ikke et implantat senere. Lukens bredde, bittet, beinet og nabotennenes tilstand avgjør hva som passer.

Når flere tenner mangler

Alvorlig hypodonti, der seks eller flere permanente tenner mangler, er sjeldnere, men behandlingen er lengre og mer sammensatt. Flere melketenner kan fortsatt stå i munnen, tennene som er dannet, kan være små eller spisse, og beinet kan være lite utviklet der tenner mangler. Mangler de fleste jekslene, eller har melkejekslene sunket ned, kan bitthøyden bli lavere: når tennene møtes, kommer kjevene nærmere hverandre enn de skal, og det blir mindre plass i høyden til nye tenner. Da holder det ikke å fylle lukene én etter én; kjeveortopeden, protetikeren (tannlegen som erstatter manglende tenner med kroner, broer og proteser) og kirurgen planlegger først bitthøyden sammen. Ved siden av faste løsninger vurderes også avtakbare proteser, for en periode eller på lang sikt.

Dette innholdet er til generell informasjon og erstatter ikke en undersøkelse.