Hvorfor en rotfylt tann kan brekke

Gjør rotfylling en tann sprø

Den vanlige forestillingen er at en rotfylt tann dør, tørker ut og til slutt knekker. Nerven og blodforsyningen inni tas riktignok ut, men hardheten i tannvevet som er igjen, endrer seg svært lite av det. Det som avgjør om en tann brekker, er ikke om den fortsatt er i live, men hvor mange friske vegger som står igjen og hvor tykke de er.

De fleste tenner kommer til rotfylling alt nedslitte. Det er dyp karies, en bred gammel fylling under den, av og til en vegg som alt har flist av. I tillegg kommer åpningen som trengs for å nå kanalene, så tannen forlater behandlingen med mindre vev enn den hadde da den startet.

Hvor tannen mister vev

• Tannvev tapt til karies
• Rommet som blir litt større hver gang en gammel fylling byttes
• Åpningen som skjæres gjennom tyggeflaten for å nå kanalene
• Vegger som alt hadde sprukket eller flist av før behandlingen

Det tyngste av dette er tapet av ryggene der tannen møter naboene sine. De ryggene binder veggene sammen, omtrent som lokket og bunnen på en eske. Når begge først er borte, blir veggene stående fritt i toppen og bøyer seg utover ved hvert bitt. En vegg som stadig bøyer seg, sprekker til slutt.

Hvorfor bakre tenner er et annet tilfelle

Tyggebelastningene er tydelig høyere bakerst i munnen, fordi jekslene arbeider nærmere musklene som lukker kjeven. Tyggeflaten deres er også laget av hevede punkter og furer, så en del av belastningen kommer på skrå framfor rett ned langs tannens lengdeakse. Skrå belastninger skyver veggene sidelengs. Fortenner får en mindre åpning og en mer loddrett belastning, og det er derfor bildet der vanligvis er roligere.

Langtidsresultatet av en rotfylling avgjøres ofte ikke inne i kanalen, men av det som bygges oppå tannen etterpå.

Hva det å dekke knollene endrer

En vanlig fylling fyller et rom, men den binder ikke tynnslitte vegger sammen igjen. En oppbygging som dekker de hevede punktene, en onlay eller en krone, løfter belastningen av toppkanten på veggene og fordeler den inn i selve tannen, så veggene bøyer seg markert mindre. Det er derfor en eller annen form for dekke kommer opp så ofte for bakre tenner etter rotfylling. Der åpningen i en fortann holdt seg liten, kan en fylling være nok; svaret følger den enkelte tannen.

Sammenbiting hever innsatsen

Gnissing og sammenbiting om natten belaster en tann annerledes enn tygging: kraften varer lenger og kommer mer fra siden. For vegger som alt er tynne, er det en krevende kombinasjon. Tyggemuskler som kjennes slitne om morgenen, flate slitasjeflater på tennene og en spent følelse når du våkner, er alle holdepunkter. En nattskinne er da et av alternativene en tannlege vil snakke gjennom med deg.

De fleste brudd gir ingen advarsel

Vevet som ville meldt smerte, er ikke lenger inne i en rotfylt tann, så en sprekk kan vokse mens tannen holder seg stille. For noen er det eneste tegnet en kort, skarp smerte når de biter på noe hardt, eller et stikk i det øyeblikket bittet slippes opp. Fordi disse tegnene kommer og går, blir de lett feid til side.

Hvor bruddlinjen ender, avgjør utfallet. En sprekk som stanser over tannkjøttnivå, kan som regel bygges opp igjen. Et brudd som går ned i roten, gjør alternativene kraftig færre og kan ende med at tannen tas ut. Kommer en skarp smerte ved biting stadig tilbake, eller begynner tannen å kjennes løs, få den sett på av en tannlege uten opphold.

Dette innholdet er til generell informasjon og erstatter ikke en undersøkelse.