Tannkontroller når du bor i utlandet

Kontrollintervallene er ikke like overalt

I ett land tas to kontroller i året for gitt; i et annet ville det virke uvanlig å bli innkalt hver sjette måned. Noen systemer overlater intervallet til tannlegen, slik at en voksen med lav kariesrisiko kan bli sett med 12–24 måneders mellomrom. Andre steder sender ingen påminnelser, og det er du alene som må holde oversikten. Spør du tidlig hvilket mønster som gjelder der du bor nå, unngår du at to år går uten en eneste kontroll.

Kalenderen er ikke det eneste som bestemmer intervallet. Blødende tannkjøtt, en munn full av fyllinger, et legemiddel som gir munntørrhet, eller røyking trekker kontrollene tettere sammen. En tannlege som ser deg for første gang i et nytt land, kjenner ingenting av denne historikken, så du må fortelle den selv.

Hva helsesystemet dekker, er et lokalt spørsmål

Hvor mye av tannbehandlingen det offentlige helsesystemet dekker, varierer kraftig fra land til land. Noen steder faller tannbehandling for voksne helt utenfor systemet, og du trenger egen forsikring; andre steder er barn fullt dekket opp til en viss alder. Ventetider, hvilke behandlinger som regnes som dekket, og hvor fritt du kan velge tannlege, varierer like mye. Det er lettere å finne ut av dette de første månedene enn å ta det igjen senere.

Ha dine egne journaler

Journalen din følger ikke med når du bytter land. Overføring av journaler mellom klinikker stopper som regel ved grensen, og en ny tannlege ser ikke mer enn dokumentene du tar med. I mange land har du rett til å be den gamle klinikken om en kopi av journalen; sjekk regelen på nettsiden til den lokale helsemyndigheten. Det er langt enklere å gjøre det før flyttingen enn å skrive brev på avstand.

• Digitale kopier av de nyeste røntgenbildene, med datoen de ble tatt
• En oversikt over hvilken tann som fikk hvilken behandling, og når
• Kortet med produsent og komponentopplysninger for eventuelle implantater eller proteser
• Nummeret på tennene som er rotfylt, og på tennene som har krone
• Eventuelle problemer med bedøvelse, og allergier du kjenner til

Der språket faktisk kommer i veien

Selv den som klarer seg fint i hverdagssamtaler, stopper opp når smerten skal beskrives. Dunkende, skarp, ømfintlig for varme, en følelse av trykk: hver av dem trenger sitt eget ord, og ingen språkkurs lærer deg dem. Med samtykkeskjemaer er det det samme. Det du skriver under på, beskriver hva behandlingen er og hva som kan følge av den. Å be om en oversettelse, eller om en langsommere forklaring, er en helt vanlig forespørsel.

Samtykke betyr å forstå før du skriver under; et spørsmål forsinker ikke timen, det holder misforståelser ute av den.

Finn ut hvor du skal henvende deg i en nødsituasjon før du trenger det

I de fleste land er tannpine ikke en sak for akuttmottaket; det finnes en egen tannlegevakt utenom åpningstid, og nummeret står som regel på nettsiden til den lokale helsemyndigheten. Leter du etter det først når smerten kommer, må du søke på et annet språk midt på natten. Å finne det den første uken og lagre det på telefonen tar noen få minutter.

Slik ser den første timen i et nytt land ut

Det første besøket er som regel en introduksjon: munnen undersøkes, nye røntgenbilder tas ved behov, og en plan diskuteres. At du blir bedt om nye bilder, gjør ikke journalene du har med verdiløse; de eldre bildene viser hvordan benet og tennene har endret seg over tid, og det er det som gjør sammenligning mulig. Husk også at systemene for tannummerering varierer mellom land, så det er lurt at tannen er beskrevet med navn i dokumentene dine, ikke bare med nummer, for å unngå forvirring.

Dette innholdet er til generell informasjon og erstatter ikke en undersøkelse.